Den 24. februar samlet ukrainere i vår norske småby Bø seg til en minnemarkering foran rådhuset.
Lokale nordmenn sluttet seg også til oss. Sammen mintes vi disse tre årene med krig. Vi ba for dem som har mistet livet i forsvaret av Ukraina – for soldater og frivillige, og for alle som har dødd i bombeangrep, av skader og lidelser, av sult og tørst, av kulde og mangel på hjelp, samt de som har gått bort i fangenskap og under okkupasjon. Vi ba for dem som kjemper for Ukrainas frihet akkurat nå – for våre soldater. Vi ba for frivillige, medisinsk personell, energiarbeidere, og for alle som støtter sivilbefolkningen, flyktninger og internt fordrevne.
Både markeringen og bønnene ble holdt på ukrainsk og norsk.
Denne uken har jeg hatt mange møter med nordmenn. De er som «ekte ukrainere» i hjertet. De støtter Ukraina av hele sitt hjerte og gleder seg over at Norge er i forkant når det gjelder hjelp til vårt land. En av dem sa til meg her om dagen:
«Det går ikke en eneste dag uten at jeg følger nyhetene fra Ukraina. Hjertet mitt er med dere!»
