Den 28. mars, i byen Alta, i Elvebakken kirke, ble den første ortodokse gudstjenesten for flyktninger fra Ukraina holdt.
Denne hendelsen var spesielt betydningsfull for mennesker som befinner seg langt fra sitt hjem. For mange ble deltakelsen i gudstjenesten ikke bare en mulighet til å be, men en ekte kilde til trøst, indre ro og håp. Kjente bønner, den hjemlige åndelige tradisjonen og felles bønn bidro til å gi en følelse av at man ikke er alene, selv i et fremmed land.
Det gir hendelsen en særlig verdi at gudstjenesten ble mulig takket være åpenheten og velviljen fra den lokale lutherske menigheten. Kirkerådet i Alta svarte villig på behovet hos de ortodokse troende og stilte kirken til disposisjon for gudstjenesten. Dette ble et levende vitnesbyrd om kristen kjærlighet, gjensidig respekt og ekte enhet i Kristus.
For de ukrainske flyktningene ble denne gudstjenesten et øyeblikk av stillhet midt i uro, en mulighet til å finne åndelig støtte og kjenne fellesskap — både med sin egen menighet og med kristne brødre og søstre fra en annen tradisjon.
Slike møter blir et viktig tegn på håp og en påminnelse om at Kirken først og fremst er et rom for kjærlighet, hvor mennesket kan finne trøst uansett omstendigheter.
