🇳🇴
Hans Eminense Metropolitt Cleopas av Sverige og hele Skandinavia
Episkopal encyklika for Den store fredag
10. april 2026
Kjære høyt elskede brødre og søstre i Kristus,
kjære barn,
I kveld står vi i stillhet og ærefrykt foran mysteriet om den guddommelige lidelse. Kirken inviterer oss til å tre inn i lidelsen, ydmykelsen og den grenseløse kjærlighet som åpenbares på korset.
Foran oss ligger Epitafiet — bildet av vår Herres livløse legeme; en stillhet som taler sterkere enn ord, en ro som åpenbarer dybden av det guddommelige offer.
Profeten Jesaja forkynte: «Han ble foraktet og forkastet av mennesker, en smertenes mann… Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger».
Salmisten David beskrev også Messias’ lidelse: «De gjennomboret mine hender og mine føtter… de deler mine klær mellom seg». Dette var profetiske vitnesbyrd om den time vi nå betrakter.
Kristi lidelse er ikke bare en hendelse i fortiden. Den er den evige åpenbaring av Guds kjærlighet som møter menneskets brudd.
I dag fortsetter menneskeheten å reise sine egne kors. Kriger herjer blant nasjoner og etterlater ødeleggelse, lidelse og død. Uskyldige liv går tapt, familier blir knust, og Guds skapelse blir såret.
Skoger brenner, land forgiftes, og miljøet — gitt oss som en hellig gave — ødelegges av menneskelig grådighet og konflikt. Jordens rop forenes med ropet fra den korsfestede Kristus.
Vi ser også korset av moderne slaveri — mennesker som utnyttes, handles og reduseres til redskaper for profitt. Vi ser urettferdighetens kors, hvor menneskets verdighet ignoreres, hvor Guds bilde i hvert menneske krenkes, og hvor andres lidelse overses.
Ved roten av alle disse sårene ligger en dypere tragedie: avvisningen av Gud, nektelsen av å leve etter Hans vilje. Ulydighet — menneskehetens gamle sår — forblir årsaken til døden.
Den hellige Athanasios den store minner oss om at Kristus tok på seg vår menneskelige natur for å helbrede den, og ofret seg frivillig på korset for å ødelegge døden.
Den hellige Gregor Teologen taler om korset som det høyeste uttrykk for Guds kjærlighet — en kjærlighet som stiger ned i menneskelig lidelse for å løfte mennesket til guddommelig liv.
Den hellige Johannes Krysostomos forkynner at gjennom korset ble det som så ut som nederlag til seier, og det som syntes å være svakhet, åpenbarte Guds kraft.
Epitafiet foran oss er ikke bare et tegn på sorg, men også på håp. Det er stillheten før oppstandelsen. Det er begravelsen som allerede bærer løftet om liv. Graven blir et morsliv for en ny skapelse.
I kveld, når vi går i prosesjon med Epitafiet, bærer vi ikke bare Kristi legeme, men også verdens smerte. Vi bringer frem for Ham menneskehetens lidelse og skapningens sår.
Når vi ærer vår Herres hellige lidelse, må vi også bli bærere av Hans fred og redskaper for forsoning. Og når vi står ved Hans grav, må vi holde fast ved håpet om at lyset vil skinne i mørket, og at livet vil seire over døden.
Med hjertelige faderlige ønsker om en velsignet påske
† Metropolitt Cleopas av Sverige og hele Skandinavia
🇬🇧
His Eminence Metropolitan Cleopas of Sweden and All Scandinavia
Episcopal Encyclical for Holy Friday
April 10, 2026
Dearly Beloved Brothers and Sisters in Christ,
Beloved children,
Tonight, we stand in silence and awe before the mystery of the Divine Passion. The Church invites us to enter into the suffering, the humiliation, and the immeasurable love revealed upon the Cross.
Before us lies the Epitaphios, the image of the lifeless Body of our Lord; a silence that speaks more powerfully than any word, a stillness that reveals the depth of divine sacrifice.
Prophet Isaiah proclaimed: “He was despised and rejected by men, a Man of sorrows and acquainted with grief… He was wounded for our transgressions, He was bruised for our iniquities.”
The Psalmist David, too, described the suffering of the Messiah: “They pierced My hands and My feet… they divided My garments among them.” These were prophetic revelations of the very hour we now contemplate.
Christ’s Passion is not an isolated event of the past. It is the eternal revelation of God’s love meeting the brokenness of humanity.
Today, humanity continues to raise its own crosses. Wars rage across nations, leaving behind devastation, suffering, and death. Innocent lives are lost, families are shattered, and the very creation of God is wounded.
Forests burn, lands are poisoned, and the environment—entrusted to us as a sacred gift—is destroyed by human greed and conflict. The cry of the earth joins the cry of the Crucified Christ.
We see also the cross of modern slavery—human beings exploited, trafficked, reduced to instruments of profit. We see the cross of injustice, where the dignity of the human person is ignored, where the image of God in each individual is dishonored and the suffering of others is overlooked.
At the root of all these wounds lies a deeper tragedy: the rejection of God, the refusal to live according to His will. Disobedience—this ancient wound of humanity—remains the cause of death.
Saint Athanasius the Great reminds us that Christ assumed our human nature in order to heal it, offering Himself voluntarily upon the Cross so that death itself might be destroyed.
Saint Gregory the Theologian speaks of the Cross as the ultimate expression of divine love—a love that descends into the depths of human suffering in order to raise humanity to divine life. Saint John Chrysostom proclaims that through the Cross, what seemed like defeat became victory, and what appeared as weakness revealed the power of God.
The Epitaphios before us is not only a symbol of mourning, but also of hope. It is the silence before the Resurrection. It is the burial that contains within it the promise of resurection. The tomb becomes the womb of new creation.
Tonight, as we walk in procession with the Epitaphios, we carry not only the Body of Christ, but also the pain of the world. We bring before Him the suffering of humanity, and the wounds of creation.
As we venerate our Lord’s holy Passion, may we also become bearers of His peace and instruments of reconciliation. And as we stand before His tomb, may we hold fast to the hope that light will shine in the darkness, and that life will triumph over death.
With heartfelt paternal wishes for a blessed Easter,
† Metropolitan Cleopas of Sweden and All Scandinavia
