Vi finnes for at ingen ortodoks kristen i dette landet skal stå alene: at det alltid er noen å ringe når et barn skal døpes, når man skal ta farvel med en av sine egne, når man trenger en samtale — eller rett og slett vil komme til en gudstjeneste på sitt eget språk.
Misjonen hører til Det økumeniske patriarkat i Konstantinopel — det samme patriarkatet som døpte Kyivriket på 900-tallet, og som Kyiv-metropolien tilhørte i om lag sju hundre år. I dag tjener tre prester fra dette patriarkatet i Norge, og fader Andrij er den eneste ukraineren blant dem.
Jeg tjener i Norge — ikke i én kirke, men over hele landet: der det bor mennesker som ber om en gudstjeneste. Jeg kommer til kommunen, vi ordner et lokale, og gudstjenesten blir holdt — også om det bare møter opp én person. Det ser jeg på som min plikt.
For dem som står i misjonen, er jeg i praksis familiens prest: man kan ringe når som helst, be om råd, be sammen eller bare snakke. Det spiller ingen rolle hvor ofte du er i kirken.
I Førde var det ikke holdt en eneste ortodoks gudstjeneste på fire år. Da nok mennesker der hadde meldt seg inn i misjonen, kom fader Andrij til påske. Rundt femti personer møtte opp: de skriftet, mottok nattverd og feiret sammen. Slik virker det — mennesker melder fra om seg selv, og gudstjenesten oppstår der den ikke fantes før.
Misjonen er registrert i Norge som en religiøs organisasjon. Tjenesten blant ukrainere begynte før den formelle registreringen; i dag tilhører 470+ mennesker misjonen.
