Denne dagen ble nok et viktig skritt i det åndelige livet til fellesskapet vårt. Det var ikke bare ukrainere som kom til tjenesten, men også flere lokale nordmenn. Dette er i ferd med å bli en god tradisjon, så vi valgte igjen å dublere visse deler av liturgien på norsk, slik at alle kunne føle fellesskapet i bønnen.
Det er spesielt interessant å observere hvordan språket forener oss i dette landet. Som kjent har Norge to offisielle skriftspråk — bokmål og nynorsk. Men den virkelige utfordringen (og samtidig skjønnheten!) ligger i de hundrevis av dialektene. Nesten hver kommune har sin egen talemåte, og noen ganger er de så forskjellige at man må lytte nøye for å forstå samtalepartneren.
For tiden har jeg språkpraksis ved kirkekontoret til den lutherske kirken i småbyen vår. Alle kollegene mine er utrolig varme og forståelsesfulle mennesker. Vanligvis snakker de sine egne dialekter privat, men jeg la merke til noe fint: med en gang jeg dukker opp, går alle øyeblikkelig over til «rent» bokmål. Jeg måtte smile da de innrømmet at de gjør dette utelukkende for min skyld, siden det er nettopp bokmål vi lærer på språkskolen.
Denne omtanken og ønsket om å komme hverandre i møte — enten det er i bønn, i arbeid eller i en enkel samtale — er det som gjør oppholdet vårt her varmere. Selv om vi snakker ulike dialekter, er hjertespråket vårt det samme.
