Serhii hadde et vanskelig liv, men han hadde en enestående evne til å reise seg igjen og fortsette videre.
I ni måneder forsvarte han Ukraina og Europa mot den russiske aggresjonen. Han tjenestegjorde i en stormavdeling helt fremst ved fronten – der noen av de mest grusomme hendelsene i vår tids krig finner sted. Denne tiden ble et virkelig helvete på jord for ham. Serhii ble påført mange skader og mistet evnen til å gå på egen hånd.
Han ble evakuert til Norge i rullestol for behandling og rehabilitering. Her fikk han proteser og måtte lære å gå på nytt. Takket være norske leger og støtten fra mennesker som møtte ham med godhet og omsorg, kom Serhii seg på beina igjen og begynte å bygge opp et nytt liv.
Han var oppriktig takknemlig overfor Norge. Serhii gikk på språkskole, fant seg til rette i det nye landet, fikk venner og ble gradvis en del av lokalsamfunnet.
Det var nettopp på språkskolen vi møttes for første gang. Jeg hadde på meg en genser med navnet på bloggen jeg drev da jeg bodde i Ukraina. Serhii kom bort, hilste på meg og fortalte at han hadde lest innleggene mine mange ganger, og at han allerede visste hvem jeg var. Samtidig fortalte han at han var troende og kristen. Slik begynte kontakten mellom oss.
Da Den ortodokse misjonen til den hellige kong Olav ble opprettet i Bø, sluttet Serhii seg med glede til fellesskapet vårt. Han deltok i gudstjenestene i Tomaskapellet og i Bø gamle kyrkje og var et aktivt medlem av Misjonen.
I fjor deltok han sammen med oss andre i gjennomføringen av matfestivalen som ble arrangert av SKI – Senter for kvalifisering og inkludering. Nesten alle elevene ved språkskolen på Akkerhaugen deltok på festivalen. Sammen med Serhii laget vi den tradisjonelle ukrainske retten borsjtsj og salaten Olivier. Mange av innbyggerne i Bø som kom til Gullbring, fikk senere smake på maten.
Serhii var et menneske med stor dybde. I blikket hans kunne man se hvor mye han hadde vært gjennom. Til tross for de tragiske erfaringene sine beholdt han sin godhet, sin tro og sin evne til å vise omsorg for andre.
Han var svært glad i dyr, naturen og fiske. Han hadde et favorittsted som mange av ukrainerne som bor i Bø, også pleier å reise til for å fiske – broen som fører ut til øya Kattøya, ikke langt fra Porsgrunn. Der, omgitt av norsk natur, fant han ro.
Praksisplassen på en gård fikk en viktig plass i det nye livet hans. Serhii likte dette arbeidet, og bonden satte stor pris på hans arbeidsomhet, ansvarsfølelse og pålitelighet. Man kunne stole på Serhii. Jeg tror han hadde gode muligheter til å skape seg en fremtid innen landbruket.
Litt etter litt bygde han opp livet sitt igjen: Han lærte å gå på nytt, studerte norsk, arbeidet, kjøpte seg bil og fant både venner og et kirkelig fellesskap. Det virket som om et nytt og fredelig kapittel var i ferd med å åpne seg for ham etter alt han hadde opplevd.
Men det var nettopp da tragedien inntraff. Serhii omkom i en trafikkulykke da han var på vei til favorittstedet sitt for å fiske.
Det er spesielt tungt å tenke på at Serhii, etter å ha overlevd krigen, alvorlige skader og en lang vei tilbake, omkom her i det fredelige Norge, hvor han så vidt hadde begynt på sitt nye liv. Foreldrene hans var ikke lenger i live, og vi kjenner ikke til andre slektninger. Derfor ble menneskene han møtte i Bø, et nytt fellesskap og en støtte for ham.
I tråd med ukrainsk-ortodoks tradisjon samlet menigheten vår seg på den niende dagen etter hans bortgang. Vi ba for hans sjel, tente et lys til minne om ham og delte et minnemåltid med tradisjonelle ukrainske retter. På den førtiende dagen skal vi samles igjen for å be sammen og minnes Serhii.
Vi har til hensikt å søke Statsforvalteren om tillatelse til å spre asken etter Serhii fra Lifjell – over den fredelige Bø-dalen, hvor han forsøkte å begynne et nytt liv. Vi ønsker at han for alltid skal få bli her, blant fjellene og naturen hvor han fant ro.
Alt Serhii hadde opplevd, hadde lært ham å forstå hva som virkelig betyr noe i livet. Han satte pris på vennskap, vennlighet og hver eneste dag han fikk leve.
Slik vil vi huske ham: som et sterkt, dypt, arbeidsomt og ansvarsfullt menneske som fortsatte å gå videre etter alt han hadde gjennomlevd.
Serhii vil for alltid være i våre minner og våre bønner.
Evig minne.
f. Andrii Pinchuk, prest
